For Thomas, en iakttaker ved Groupe Mammalogique Normand, bar funnet med seg en umiskjennelig duft – en sjelden aroma av sjasmin og nyslått høy som kjennetegner oterens spor. I årevis hadde fiskere i Dives-bassenget snakket om skygger i vannet og raske bevegelser i sivet, men oteren hadde holdt seg skjult for vitenskapens linser. Thomas brukte åtte måneder på en tålmodig vakt langs elvebredden før et viltkamera til slutt fanget et bilde av en ensom skikkelse som brøt vannspeilet.
Denne gjenkomsten er resultatet av en langsom vandring fra det nærliggende Orne-bassenget, der en liten koloni på 28 individer har klart å bite seg fast. At dyret nå har krysset vannskillet og etablert seg i Calvados, vitner om en natur som søker tilbake til sine gamle vante veier så snart mennesket trer til side.
Men elven er ikke lenger den samme som da oteren hersket her for hundre år siden. Den største trusselen i dag er verken jakt eller vannkvalitet, men de asfalterte årene som skjærer gjennom landskapet. Når elven stiger og strømmen under broene blir for stri, tvinges oteren opp på veibanen. For å hindre dette monterer Tony Guilloteau og hans kolleger nå små trehyller – banquettes à loutres – under brospennene i departementet. Disse smale stiene av tre og betong gir dyret en tørr passasje forbi trafikken.
Arbeidet krever en lavmælt presisjon. Ved Château de Canon og i de restaurerte våtmarkene ved Falaise legges forholdene til rette, stein for stein, for at oteren skal finne ro. Det er en stille kamp mot statistikken; nylig ble en oter funnet død langs veien lenger oppstrøms, en påminnelse om hvor skjør denne nye tilværelsen er. Likevel fortsetter Thomas og hans team sitt virke, drevet av vissheten om at det som en gang ble drevet bort, nå har valgt å vende hjem.