Hun kjente dem igjen på overflaten. Beinene var porøse på en måte drivved aldri er, og slitasjen var en annen enn på beinrester etter kyr eller sauer. Eksperter ved South Canterbury Museum bekreftet det hun allerede ante: beinene kom fra moaen, den vingeløse kjempefuglen som en gang levde bare på New Zealand.
Funnet kom ikke av seg selv. I omkring fire år hadde Yates og familien lett langs stranden, etter at de hørte om et tidligere funn av moa-fotspor og bein i distriktet. Nå kom beinene tilbake dag etter dag, på tur etter tur. Noen av bitene er store og hele, noe hun ikke hadde ventet.
For øyeblikket ligger de i bløt i vann på kjøkkenet hjemme. Familien renser dem sammen, i økter på en time, med vanlig vann og ingenting annet. Slik etterligner de den langsomme vaskingen havet ellers ville gitt dem.
Dateringen fra museumsdirektør Philip Howe plasserer beinene i sen pleistocen, lenge før noe menneske satte foten på New Zealand. Da de første polynesiske bosetterne kom, levde moaen fortsatt. Det tok dem omtrent halvannet århundre å utrydde den. Beinene i Yates-familiens kjøkken stammer fra en tid da ingen jaget fuglen, bortsett fra Haasts ørn.
Det var også slik vitenskapen først møtte moaen: gjennom et bein. I 1839 konkluderte anatomen Richard Owen i London, ut fra ett eneste fragment av et lårbein, at en stor, utdødd fugl en gang hadde levd på New Zealand.
De tydeligste funnene fra St Andrews Beach skal til museet. Der skal et fragment av et fotbein brukes til å lage en digital modell i full størrelse som besøkende kan se. Familien vil kanskje beholde noen av de store beina og prøve å sette dem sammen. De minste bitene skal i prøveglass og følge datteren til barnehagen og skolen.
Paleontologen Hamish Campbell tror det vil dukke opp mer. «Mange vet ikke hva de går og tråkker på», sier han. I nærliggende Pareora fant man i 2022 Canterburys første moa-fotspor. De er senere kopiert som 3D-utskrifter til en lekeplass ved Caroline Bay, der barn nå klatrer over sporene etter en fugl ingen av dem noen gang vil se.