Plattformen måler omtrent sytten meter på hver side og er rundt fem meter høy, med et sentralt kammer og to siderom. Der lå levningene av 38 mennesker med komplette skjeletter. Og midt blant dem én skikkelse som skiller seg ut: kroppen strukket helt ut, mens chimúene som regel gravla sine døde i sittende eller sammenkrøpet stilling. Beinene bærer spor av å ha blitt forstyrret etter gravleggelsen.
Meneses Bartra leser ikke dette som hærverk. Folk i Andesfjellene flyttet på mumiene sine, som han sier — de døde ble hentet fram, båret, vist fram, lagt tilbake. Forstyrrelsen kan være en del av ritualet, ikke et brudd på det.
Rundt de døde lå metallvåpen, gjenstander av kobber og gull, smykker, fargerike tekstiler og omkring 200 svarte keramikkar med rødt pigment. Flere av levningene har en påfallende rød farge som forskerne mistenker kan være sinnober. Det må laboratoriet avgjøre. Den nærmeste parallellen på nordkysten er Damen fra Cao, moche-graven ved El Brujo omtrent seksti kilometer nord for Trujillo, der det røde pulveret ble bestemt som kvikksølvsulfid. Sinnober finnes ikke naturlig ved kysten i Peru; nærmeste forekomst ligger i Huancavelica i høylandet, over 600 kilometer unna.
Det meste vi har visst om chimúenes gravskikk kommer fra plundrede plattformer, private samlinger og museumsmagasiner — gjenstander uten sammenheng, revet ut av jorden de lå i. En spansk inventarliste fra 1500-tallet over én enkelt gravd ut grav i Chan Chan fører opp gull tilsvarende 80 000 pesos. Det som mangler i slike lister, er alt det andre: hvem lå ved siden av hvem, hva lå ved føttene, hvordan var kroppen lagt.
Det er første gang arkeologer får se en chimú-elitegrav.
Ordene tilhører antropologen Gabriel Prieto ved University of Florida, som selv har gravd i samme dal — ved Huanchaquito-Las Llamas, offerstedet nær Huanchaco. Han kaller funnet tiårets oppdagelse.
Chan Chan var hovedstad i Chimor, grunnlagt en gang rundt år 850–900, og rakk på sitt største å strekke seg omtrent 1 300 kilometer langs kysten før Topa Inca Yupanqui slo den siste selvstendige herskeren Minchancaman rundt 1470. Byen kom på UNESCOs verdensarvliste i 1986 og havnet samme år på listen over truet verdensarv. Regnet er fienden. Derfor skal laboratorieanalysene være gjort før regntiden i november.