Ritualet kalles å tilby kafan, og betydningen er utvetydig: den som rekker fram likkledet, sier at han legger sitt eget liv i den fornærmede familiens hender. Han ber ikke om nåde med ord. Han ber om den ved å stille seg fullstendig ubeskyttet. I Øvre Egypt er dette den tyngste formen for underkastelse en familie kan vise en annen, og den forplikter begge veier — den som tar imot kledet, har akseptert forsoningen offentlig, foran vitner.

Samasta ligger lengst sør i Beni Suef, på Nilens vestbredd, der guvernementet grenser mot Minya. Det er jordbruksland. Striden mellom familiene i Ezbet Nasr Gomaa og landsbyen Al-Reegha hører til en type konflikt som i denne regionen ofte begynner i noe konkret og målbart: en eiendomsgrense, vannet til et jorde, en arv som ikke lot seg dele.

Forsoningen kom ikke av seg selv. Den ble forhandlet fram i et majlis al-sulh al-urfi, et sedvanerettslig forlikråd, der voldgiftsmenn fra uinvolverte familier hører begge sider og fastsetter vilkårene skriftlig. Sikkerhetsdirektøren i Beni Suef, generalløytnant Emad Barakat, var til stede. Det samme var geistlige fra Al-Azhar, den koptiske kirken og religionsdepartementet — muslimske og kristne meklere ved samme bord, en praksis som i Egypt langt på vei kanaliseres gjennom Det egyptiske familiehuset, opprettet i 2011 og med egen avdeling i guvernementet.

De som ledet seremonien, sto der ikke som dommere. Det er verdt å forstå hvorfor: i Egypt reises drapssak av påtalemyndigheten som en forbrytelse mot staten, og et forlik mellom to familier stanser ingen straffesak. Politimannen og prestene var vitner og meklere, ikke instanser som kunne benåde noen. Det de kunne gi, var noe annet — den offentlige bekreftelsen på at avtalen faktisk gjaldt.

For familiene betyr det først og fremst praktiske ting. En vendetta i Øvre Egypt driver som regel den svakere siden bort fra landsbyen i årevis: hus står tomme, jorder ligger brakk, barn går på skole et annet sted. Forlikene inneholder derfor ofte en uttrykkelig klausul om når de fordrevne kan flytte hjem igjen. Det er hjemkomsten, ikke seremonien, som gjør slutt på hevnens virkning i hverdagen.

Slike forlik avsluttes tradisjonelt med at de to sidene spiser sammen, synlig for alle. Måltidet er beviset. Etterpå går de hver til sitt — til de samme jordene, med de samme grensene mellom seg, men uten frykt for hva naboen kan komme til å gjøre.