Det var på 1980-tallet Worthy først krøp gjennom de trange passasjene i kalksteinen, men den gangen skrapte han bare i overflaten av historien. Da han nylig vendte tilbake med støtte fra Marsden-fondet, gravde teamet hans seg dypere ned i sedimentene enn noen hadde gjort før dem på Nordøya. Der, beskyttet av den alkaliske kjemien i den 30 millioner år gamle kalksteinen, fant de en tidskapsel fra pleistocen-epoken.
Funnene lå nøyaktig plassert som i et geologisk smykkeskrin, fastklemt mellom to lag med vulkansk aske. Den fine, grå asken fra et enormt utbrudd for én million år siden hadde lagt seg som et beskyttende lokk over restene av et tapt økosystem, mens et eldre lag fra 1,55 millioner år tilbake dannet selve fundamentet. Denne stratigrafien tillot forskerne å datere funnene med en sjelden presisjon.
Blant de tolv fugleartene som ble hentet ut av mørket, var det særlig én som fanget oppmerksomheten til Worthy og hans kollega Paul Scofield. Den nyoppdagede papegøyearten Strigops insulaborealis bar på en hemmelighet i sine knokler. Der dagens kākāpō er en tung, nattaktiv vandrer som har tapt evnen til å lette fra bakken, viser de tynnere og lettere vingebeina til denne fjerne slektningen at den fremdeles maktet å fly.
Dette vitner om en tid før de store supervulkanene og klimaskiftene for alvor tvang New Zealands dyreliv inn i de spesialiserte formene vi kjenner i dag. For familien Clayton-Greene, som har drevet landbruk i dette kraterlandskapet i over hundre år, har hulen nå fått en ny betydning. Fossilene skal bevares for ettertiden ved Waitomo Museum, som et bevis på at landskapet de har vandret over i generasjoner, en gang huset skapninger som så verden fra et helt annet perspektiv.