Fayaz tar doktorgrad i viltbiologi ved SKUAST-Kashmir. Han så noe som sjelden er registrert for denne arten: Ungene forlater ikke foreldrene når de har flydd ut av reiret. I nesten en måned holder familien sammen i skogen.
Veilederen hans, professor Khursheed Ahmad, studerer hvilke skoger fuglen velger. Fluesnapperen trives best i gammel skog med tett kronetak og en godt utviklet undervegetasjon. Det er nettopp slik skog som krymper. Hekkeområdet strekker seg over både den indiske og den pakistanske delen av Kashmir, og det er allerede splittet opp fordi skogen hogges for tømmer, ryddes til jordbruk og beites av husdyr.
Hannen er lett å kjenne igjen på den oransje strupen og brystet, som står i kontrast til det mørke hodet og ryggen. Hunnen har mye mindre farge og er rosa på undersiden. I mange år ble fuglen regnet som en underart av dvergfluesnapperen. I dag er den en egen art, og den står oppført som sårbar på IUCNs rødliste.
Fuglene holder seg til de samme stedene. Viltbiologen Shashank Dalvi har sett enkeltfugler i nøyaktig de samme territoriene flere år på rad. Det samme gjelder om vinteren. I Sri Lanka forsvarer hver fugl sitt eget område og kommer tilbake til den samme flekken hver dag.
Reisen mellom disse stedene vet forskerne mindre om. I september forlater fuglene Kashmir. De tilbringer vinteren i Vestghatene, rundt Ooty i Sør-India og i fjellene i Sri Lanka. Der er Victoria Park i Nuwara Eliya et av de kjente stedene å se dem. I slutten av mars begynner de å fly nordover igjen. Økologen Ashwin Viswanathan i Bird Count India sier at trekkrutene og rasteplassene underveis fortsatt stort sett er ukjente.
Forskerne peker på at arten blir kjønnsmoden tidlig, og at bestanden derfor kan vokse merkbart i årene som kommer. Intesar Suhail er viltforvalter for Nord-Kashmir, og han ber om grundigere studier av hvordan hekkingen kan endre seg over tid.
Fuglen vender tilbake til det samme treet år etter år. Om den klarer seg, avhenger derfor mye av at skogen fortsatt står der.