Bennett bærer i dag ansvaret som Tumu, leder for den nasjonale veveskolen i New Zealand. Hun står i en ubrutt linje av kvinner; hun ble formet av sin forgjenger Edna Pahewa, som igjen var datter av skolens grunnlegger, Emily Schuster. Når skolen nå åpner dørene for en ny gruppe utvalgte utøvere, er det ikke bare et håndverk som læres bort, men selve bindeleddet mellom fortid og fremtid. Hver student må bære støtte fra sin egen iwi, sin stamme, og forplikter seg til å bringe kunnskapen tilbake til sitt eget folk når læretiden er over.
Arbeidet begynner lenge før vevstolen finnes frem. Ved de varme kildene i Rotorua lærer studentene å lytte til plantene. Det finnes strenge protokoller, tikanga, for hvordan man høster harakeke-linet. Man klipper aldri i regnvær eller om natten, og man lar alltid de innerste skuddene stå igjen for å beskytte plantens hjerte. Denne omsorgen for råmaterialet er utgangspunktet for alt som senere skal skapes.
I det vulkanske landskapet utnytter veverne jordens egne krefter. Fibrene kokes i naturlige varme kilder for å myknes, før de farges med ekstrakter fra barken til lokale trær. For å oppnå den mest ettertraktede sortfargen, må trådene senkes ned i paru, en spesiell, jernrik sumpgjørme. Det er en langsom prosess som krever tålmodighet og en dyp forståelse for kjemiens og naturens samspill.
Gjennom tiårene har denne skolen vært en stille motor i gjenoppbyggingen av maorisk kultur. Når en ferdigutdannet vever vender hjem, er det med evnen til å reparere falmede slektsskatter og skape nye symboler på verdighet. Det som starter som en fiber mellom to fingre i et verksted i Rotorua, ender som et vern om et helt folks identitet.