Skjelvet kom klokken 23.11 en septemberkveld i 2023, med episenter i Ighil, rundt 70 kilometer sørvest for Marrakech. Det målte mellom 6,8 og 6,9. 2960 mennesker døde, og titusener av hus i fjellandsbyene ble ødelagt. Ikke siden Agadir-skjelvet i 1960 hadde et jordskjelv tatt så mange liv i Marokko.
For Naji var landskapet ikke fremmed. Hun studerte arkitektur i Paris, tok doktorgrad i antropologi og startet sitt eget kontor i Marokko i 2004. Siden 2008 har hun bodd i Tiznit. I nesten 25 år har hun arbeidet i Høyatlas og Sør-Marokko for å ta vare på byggeteknikker i stein og jord som var i ferd med å forsvinne. For innenriksdepartementet restaurerte hun de kollektive kornlagrene, igoudar, i Amtoudi, og hun satte i stand ksaren i Assa. Der lærte hun lokale murere og ufaglærte arbeidere å bygge med jord og stein igjen. Arbeidet ga henne en plass på kortlisten til Aga Khan-prisen for arkitektur.
Etter skjelvet har hun vært med på å bygge opp igjen flere landsbyer og en skole i Marrakech-regionen. I Ourika-dalen arbeider hun sammen med ingeniøren Aliou Bah. Han bidrar med kunnskap om seismikk, hun med kunnskap om teknikkene som har formet disse fjellsamfunnene gjennom generasjoner.
Staten har gitt husholdningene penger til å bygge opp igjen, og arbeidet går fremover. I mars 2026 var over 54 000 hjem ferdige, og mer enn 3000 var under bygging. Men det har betydning hvordan husene bygges. For Naji handler det om mer enn tak over hodet. Når en landsby bygges opp med de gamle teknikkene, blir også kunnskapen om dem overført til nye hender.
Denne måneden fikk hun Grand Prix under Institut du Monde Arabes designpris i Paris for Tiznits senter for kulturarv. Bygningen står innenfor byens ringmurer fra 1810 og er bygd helt av stampet jord, med tre, stein og tataoui, et tradisjonelt himling av flettede siv eller greiner.
Hun bygger med det samme materialet i Paris-prisvinneren som i fjellene sør for Marrakech.
Dette er ikke bare gjenoppbygging, men også å bevare et sosialt vev og en kollektiv kunnskap.