Synet av de mange barna som levde i isolasjon i sitt eget nabolag, endret Tavares’ retning. Hun så ikke skjebner som trengte barmhjertighet, men mennesker som manglet verktøy. Denne erkjennelsen ble fundamentet for Associação Cabo-Verdiana de Surdos (ACS), som hun i over to tiår har tjent som visepresident. For henne var det aldri snakk om veldedighet; det handlet om den fundamentale retten til å bli forstått.
Vendepunktet kom da døve elever for første gang kunne tre inn i ordinære klasserom ved Escola Secundária Pedro Gomes. Med tolker til stede ble den tause barrieren mellom læreren og eleven brutt, og en vei ble åpnet fra grunnskolen til akademiske karrierer. Det som før var en lukket dør, ble en inngang til det kappverdiske samfunnet.
Arbeidet utføres ofte i det stille, preget av en nøktern utholdenhet. Fortsatt må organisasjonens teknikere ta seg frem mellom skolene i Praia på egen hånd, uten offisiell transport, drevet av nødvendigheten av å nå de elevene som er spredt over hovedstaden. Denne fysiske anstrengelsen speiler den større kampen Tavares nå fører for å få tegnspråket inn i alle flater av den nasjonale fjernsynskanalen RTC.
Tavares fastholder at menneskelig verdighet ikke ligger i hva man får tildelt, men i hvilke muligheter man har til å handle selv. Hennes krav er enkelt: at samfunnet skal se døve som ressurssterke individer hvis eneste hindring er mangelen på en felles kanal for kommunikasjon.
Døve mennesker har evner; det de trenger er muligheter.