Inne i de indonesiske lokomotivene, lokalt kjent som masinis, sitter menn i rom som ofte er preget av støy og den tørre, stikkende lukten av støv som virvler opp fra skinnegangen. Her er monotonien en konstant ledsager. Tradisjonelt har sikkerheten hvilt på en mekanisk fotpedal – en såkalt «deadman’s switch» – som krever fysisk trykk for å hindre nødbremsing. Men Iridiastadi vet at kroppen kan opprettholde en mekanisk bevegelse selv når bevisstheten har glidd over i søvn.
Løsningen hans krever ingen dyre sensorer eller kompliserte drakter. Ved hjelp av et enkelt videokamera og en liten datamaskin overvåker systemet førerens øyelokk og ansiktsuttrykk. Programvaren måler forholdet mellom øyets åpning og lukkertid; hvis øynene forblir lukket i mer enn ett sekund, utløses en alarm. Det er en teknologi født ut av nødvendighet, designet for å fungere i et miljø der midlene er knappe, men behovet for sikkerhet er absolutt.
Arbeidet til Iridiastadi og teamet hans ved Institut Teknologi Bandung handler om mer enn bare å fange opp et gjesp. Systemet sender data i sanntid til en kontrollsentral, slik at man kan bygge opp profiler over når på døgnet og på hvilke strekninger trettheten rammer hardest. Ved å forstå rytmen i menneskelig utmattelse, kan man endre vaktplaner og rutiner før ulykken inntreffer.
Det er en stillferdig og tålmodig form for omsorg, utført med begrenset finansiering i et laboratorium oppkalt etter mannen som i 1958 brakte industriteknikken til Indonesia. Der andre ser tall og algoritmer, ser Iridiastadi mennesket bak spakene – en far eller en sønn som styrer tonnevis med stål gjennom natten, og som nå har et våkent, digitalt øye som passer på når hans egne øyne blir for tunge.