Bak de hvite veggene på sykehuset på Calle de Diego de León har Dr. Javier Vaquero og hans team forberedt dette øyeblikket i over et tiår. Legemiddelet AP-2 er frukten av tolv års tålmodig laboratoriearbeid, en metodisk jakt på en substans som kan beskytte de motoriske nevronene – disse lange, tynne nervecellene som strekker seg over en meter fra ryggraden til tærne, og som ved ALS langsomt svinner hen.
Behandlingen retter seg mot selve kjernen av forfallet. Ved å blokkere betennelsesreaksjoner og hindre opphopning av skadelige proteiner, forsøker medisinen å bevare de nerveforbindelsene som ennå er intakte. Det er en kamp mot tiden i dobbel forstand: for forskerne som har brukt år på å forstå mekanismene, og for pasientene som måles i måneder.
For María, som har levd med diagnosen i halvannet år, innebærer forsøket en serie med intravenøse behandlinger. Den tynne, gjennomsiktige slangen som fører væsken inn i blodomløpet hennes, er den fysiske broen mellom teori og liv. Mens standardbehandling i dag bare gir noen få måneders utsettelse, søker dette nye forsøket å endre selve hastigheten på sykdommens progresjon.
De første resultatene som skal bekrefte medisinens trygghet, ventes ved årsskiftet. Dr. Vaquero og hans kolleger ved Instituto de Investigación Sanitaria beveger seg med den forsiktigheten som kreves når man arbeider ved grensene av det mulige. De vet at hver dag i laboratoriet har vært en forberedelse på dette møtet med et menneske som bare ber om tid til å feire flere fødselsdager.