Råstoffet kommer fra fikentrærne som vokser tett rundt hjemmet hennes — nunu lero, den røde, og nunu bula, den hvite. Grenene kuttes bare ved fullmåne, og bare de som vokser vannrett eller oppover, duger. Sønnen Syafrudin henter omkring tretti grenstykker hver gang månen står full.
Så følger håndverket: grenene kappes i lengder på halvannen meter, barken flerres av, renses og legges i bløt i tre døgn. Deretter bankes den tynn. Verktøyet er et sett i rekkefølge fra grovt til fint — en kort trekølle og tre rillede steinbankere med håndtak. Steinen til dem brytes i Towulu, en landsby i samme distrikt; stein fra andre steder sprekker under den vedvarende hamringen. Fargene kommer fra plantene linuro og ulakau.
Hun sier hun blir trøtt av å sitte stille.
I Kulawi-drakten er blusen en halili, skjørtet en topii bygget i tre lag, og mennenes hodeplagg en siga som historisk viste krigerrang. Fargene hadde egne oppgaver: hvitt stoff velsignet som markflagg, rødt lagt fram som offer før jakt, gult av gurkemeie båret når ris og mais modnet. Enker og enkemenn sørget i hvitt. Når en jente ble født, ble et sett barkbankere stilt fram ved siden av en kurv med redskaper til jordbruket.
Antropologen Lorraine V. Aragon, som kartla håndverket i Sentral-Sulawesi på 1980-tallet, merket seg at ordet ike for bankersettet går igjen i polynesiske språk — en språklig tråd tilbake gjennom stillehavsmigrasjonene.
Kulawi ligger omtrent seksti kilometer sør for Palu, innenfor grensene til Lore Lindu nasjonalpark. Jordskjelvet i 2018 kuttet veien til nabodistriktet. Mataue er senere rammet av flomskred.
Tobani Tiku fikk Ratna-prisen i 2022 og den indonesiske kulturprisen i 2025, tildelt henne som mester i barkestoff. Hun har delt de tjue elevene sine inn i tre mindre lag med hver sine oppgaver. Menn, sier hun, kan ikke gjøre dette arbeidet.