Han kom ikke alene. Sammen med partneren og støttekoordinatoren Miraka Davies og en gruppe snekkere fra Tātai Hononga arbeidet han side om side med lokale håndverkere, i en utveksling organisert av Aotearoa Society of the Cook Islands. Stolpene skal reises ved møtehuset til Aotearoa Marae i Tupapa-distriktet.
Ordet marae betyr ikke det samme på de to øyene. På Cookøyene er det en åpen steinplattform — som Arai-te-Tonga, like ved, der Makea Karika-tittelen ble overrakt i førkristen tid. I Aotearoa er marae et helt anlegg bygget rundt et møtehus. Det er den andre formen som nå reiser seg i Tupapa, båret av forfedre fra den første.
På motsatt side av øya, ved Avana-havnen i Ngatangiia, står en steinstøtte med navnene på syv kanoer. Takitumu. Tainui. Te Arawa. Muntlig tradisjon plasserer avreisen dit — omkring 3 000 kilometer sørvest, mot Aotearoa. Matchitts stolper snur reisen: forfedrene kommer hjem i tre.
Tallene forteller sin egen historie om hvor folket har flyttet. Cookøyene ble selvstyrende i fri assosiasjon med New Zealand i 1965, og cookøyboere har newzealandsk statsborgerskap — landet utsteder ikke eget pass. Flere med cookøymaorisk bakgrunn bor i dag i New Zealand, de fleste i Auckland, enn på øyene selv.
New Zealands høykommissær Catherine Graham kalte prosjektet «et vakkert uttrykk for de dype og varige forbindelsene mellom New Zealand og Cookøyene», og knyttet det til båndene mellom mennesker og til rikdommen i stillehavsslektskapet.
Det ligger noe stille i at nettopp treskjæring bærer dette. Etter at misjonærene fra London Missionary Society kom på 1820-tallet, ble mange av Rarotongas gudefigurer overgitt eller ødelagt. De som finnes i behold i dag, står i British Museum og andre samlinger langt hjemmefra. To og et halvt hundreår senere skjærer hender på øya igjen ansikter i lokalt tre — og denne gangen blir de stående.