De Silva ble født i 1940. Før han ble vitenskapsmann, var han en dyktig tryllekunstner og vant den nasjonale tittelen i 1965. Han har selv forklart sammenhengen kort: «Jeg tror min erfaring som tryllekunstner hjalp meg til å avsløre naturens sanne tryllekunstnere — krypdyr og amfibier.»
Arbeidet han la ned, lar seg telle. Over 350 vitenskapelige artikler og mer enn 25 bøker. Sri Lankas første herpetologiske konferanse, arrangert allerede på 1960-tallet. I 1990 grunnla han Amphibia and Reptile Research Organization of Sri Lanka, og senere tidsskriftet Lyriocephalus — oppkalt etter nesehornsøglen Lyriocephalus scutatus, den eneste arten i en slektning som ikke finnes noe annet sted enn på øya. Han er medformann i IUCNs spesialistgruppe for amfibier, og mottok i 2019 IUCNs Sir Peter Scott Award of Conservation Merit.
Kunnskapen har praktisk vekt. Sri Lanka har over hundre slangearter, men bare omkring fem kan gi dødelige bitt. En husholdningsundersøkelse fra 2012 anslo 80 000 slangebitt og rundt 400 dødsfall i året i en befolkning på cirka 20 millioner — tall som sykehusjournalene lenge hadde undervurdert med opptil 60 prosent. Bittene rammer særlig risbønder og gummitappere i de nordlige distriktene, folk som arbeider barbeint i skumringen.
Sri Lankas amfibier lever konsentrert i tåkeskogene i de sentrale høylandene, der buskfroskene utvikler seg direkte fra egg til liten frosk, uten rumpetrollstadium. Det binder dem til fuktig løvstrø og smale mikroklimaer — og gjør dem sårbare på en måte tallene over utryddelser gjør ubarmhjertig tydelig.
Blant dem han har veiledet er Ruchira Somaweera. Rundt ham står hundrevis, kanskje tusenvis, av studenter i regionen som har lest ham eller fulgt ham ut i felten. I 2019 fikk en daggekko fra åsene ved Samanalawewa navnet Cnemaspis anslemi. I oktober 2026 samles verdenskongressen om slanger i Kandy.