Amon disputerte i Southampton i 2013 og tilbrakte tre år ved University of Hawai'i med å studere dyrelivet på abyssalsletten i Clarion-Clipperton-sonen. Hun forsket ved Natural History Museum i London og ved Benioff Ocean Initiative i Santa Barbara. Hun ble Pew Marine Fellow i 2022. Alt dette skjedde langt fra Karibia.

Det er mønsteret hun kaller parachute science: utenlandske forskere kommer, samler data, reiser igjen. Regionen sitter tilbake uten kompetanse, uten samlinger, uten eierskap til sin egen havbunn. Denne gangen besto mannskapet i hovedsak av karibiske forskere. Det hadde ifølge Amon aldri skjedd før i dyphavsforskning i Karibia.

Fra 29. juni til 28. juli i år arbeidet de sør for øyene, i den sørlige delen av Karibiahavet. Med den fjernstyrte farkosten SuBastian, som tåler 4 500 meters dyp, filmet de dyphavshaier, kjøttetende svamper, trollhummer og øglefisk. De fant kadaveret av en mobularokke mens krabber og børstemark spiste av det. De identifiserte 25 aktive kaldtsig — økosystemer der metan og andre gasser siver ut av havbunnen og bakterier, ikke sollys, danner grunnlaget for alt liv. Ett av dem strakte seg over 2 000 kvadratmeter.

Gassen kommer fra det samme hydrokarbonsystemet som gjorde Trinidad og Tobago til Karibias største olje- og gassprodusent. Kommersiell boring på øya begynte i 1857. Metanet når overflaten på land også, gjennom gjørmevulkanene i sør — Devil's Woodyard nær Princes Town, først beskrevet i 1852, hadde utbrudd i 1995 og igjen i februar 2018.

Blant funnene er en mulig ny blekksprutart i slekten Graneledone. Kaldtsig som fenomen var ukjent for vitenskapen til 1984, da de første kjemosyntetiske samfunnene ble beskrevet ved foten av Florida-skrenten.

Men det avgjørende skjer ikke på havbunnen. De over 700 eksemplarene skal til zoologisk museum ved University of the West Indies, hvis campus i St. Augustine åpnet i 1960. Donasjonen tolvdobler museets dyphavssamling. Ingenting sendes til utlandet for godt.

En permanent referansesamling på øya — slik at neste generasjon karibiske forskere ikke må reise til London for å se sitt eget hav.