For Adrià Sallés, i dag professor ved det tekniske universitetet i Catalonia, begynte arbeidet som en akademisk oppgave i 2016. Sammen med studiekameraten Bernat Vila ønsket han å løse et regnestykke som sjelden går opp for verdens fattigste: Hvordan skaffe en rullestol når man lever i et landdistrikt der en fabrikkprodusert modell koster mer enn flere måneders samlet inntekt? Svaret lå ikke i kostbare karbonfiberrammer, men i de grå plastrørene som allerede finnes på lager i lokale rørleggerforretninger i Tororo.
De røde senereittveiene i denne regionen er nådeløse mot utstyr designet for glatte sykehuskorridorer i Europa. Fordi Uganda er uten kystlinje, må importerte hjelpemidler fraktes over 900 kilometer fra havnen i Mombasa, en reise som belaster hver enhet med toll og fraktkostnader før den når brukeren. Sallés innså at løsningen måtte ligge i det som allerede var tilgjengelig ved veien: PVC-plast, bolter og vanlige sykkeldekk som kan lappes på ethvert gatehjørne.
Konstruksjonen er bevisst enkel. Rammen holdes sammen av skruer og rør, mens setet hviler på to store sykkelhjul og to mindre hjul fra en handlevogn. Ved å fjerne behovet for profesjonelle montører, har prosjektet, støttet av Fundació Isidre Esteve, lagt verktøyet i hendene på brukerens egne nærmeste. Rundt tjue slike stoler triller nå gjennom gatene i Tororo-distriktet, der den lokale produksjonen av plastrør sikrer at reservedeler aldri er lenger unna enn nærmeste tettsted.
Det som startet som en avhandling i Terrassa, har vokst til en åpen plattform der tegningene skal deles fritt med verden. For Sallés handler det ikke om å bygge en institusjon, men om å mestre det enkle. I et land der bare én av ti som trenger det har tilgang til en rullestol, er disse sammenføyde plastrørene forskjellen på et liv i isolasjon og et liv i bevegelse.