Reisen går til San José del Boquerón, helt nord i provinsen Santiago del Estero, ved den venstre bredden av elva Salado. Kommunen strekker seg omtrent 60 ganger 60 kilometer, og innbyggerne bor spredt over rundt 96 små bygder. Folk lever av det skogen gir, av geiter og kveg, av birøkt, av lær og vev. Dette er den tørre Chacoen, og spørsmålet om hvem som eier jorda er langt fra avgjort.
Goethe-Schule ligger i Boulogne i San Isidro, nord i Buenos Aires — en annen verden, noen hundre kilometer og et helt samfunnslag unna. Skolens program for solidarisk læring gjennom tjeneste er 34 år gammelt. Viserektor Cecilia Barrio og koordinator Sebastián Nicoli driver det sammen med arkitekt Carolina Tobar fra studioet AtelierM. Elevene er mellom 16 og 17 år: Sofía Audisio, Bautista Álvarez Passaro, Lucía Oroquieta, Juan Ignacio Muñoz.
Skolen hadde reist til området i omkring tre tiår før noen kom på tanken om å bygge. Det første huset ble ferdig i fjor.
Kunnskapen går ikke bare én vei. Det var en eldre mann fra bygda som forklarte ungdommene fra hovedstaden hvordan linolje gjør leirveggene motstandsdyktige mot regn — en teknikk ingen arkitekttegning kunne gitt dem. Enzos far, Domingo, arbeider i olivenhøsten. Mary Quadri, 80 år, har vært lærer i Boquerón i over femti år og har sett generasjoner av barn gå gjennom klasserommet sitt.
Pengene kommer ikke fra noe fond. De kommer fra solidaritetsmiddager og innsamlinger i skolemiljøet — måltid for måltid, bidrag for bidrag, til det rekker til murstein og materialer for en sesong.
Navnet på stedet er eldre enn alt dette. I 1735 grunnla presten José Teodoro Bravo en misjonsstasjon ved Salado på anmodning fra vilela-folket. Den begynte med rundt 300 mennesker og vokste til omkring 1 500 — flere enn det bor i tettstedet i dag.